Arundhathi Subramaniams nye diktvolum er uforutsigbart og helt overbevisende

Språket og bildene i Subramaniams volum syder ganske.

Love Without a Story bokomslag

Kjærlighet uten historie
Arundhathi Subramaniam
107 sider
Rs 499

I fjor dro jeg til Kypros for en konferanse, og en armensk dame ga meg Complete Poems av George Seferis, oversatt av Edmund Keeley og Philip Sherarard. Hvordan kom Seferis inn her? Fordi da jeg leste Arundhathi Subramaniams kjærlighet uten en historie, tenkte jeg på at dette var de beste poesivolumene jeg har lest på et halvt tiår.

Språket og bildene i Subramaniams volum syder ganske. I 'A first Monsoon Again' får vi en eufori/ av gulmohur og hvert øyeblikk/ minnet om en tidligere, hver mørk sky en kurir fra en klassisk fortid. Og selvfølgelig kan kjærlighetsropet ikke henge etter sawan og bhadon, og lengselen ‘eller en mann hvis stemme/ er blå aske og havregryn.

Hennes tilnærming er alltid elliptisk, og ligger i bakhold for både leseren og emnet hun takler. Kjærlighet og poesi er på en måte siamesiske tvillinger, men det vil alltid være en tynn lysstråle, eller ikke sett før skygge, på det hun sliter med. For Subramaniam er det merkelige med kjærligheten at den smelter deg/ til en amatør og kaster deg/ fra ekkoens land og finner deg sittende under stjernene/ i gammel forvirring.

I et dikt 'Finding Dad' sier hun: Når foreldre dør ... 'Du tror
De må legge sammen
Til en større historie
Enn den du kjente '

Men garderobe og uåpnet cologne forteller deg ingenting mye.

De ender opp hele/ i hjertets sta partisanship/ du kjente som kjærlighet./ Din fars vanvittige kjærlighet.

Å skrive om emner som kjærlighet eller huske, og mye av poesi handler alltid om minne eller snakke om det, er ikke lett. I et fint dikt om å huske, snakker hun om amblende historier/ om grønne lotusstammer/ og trebåter og forteller oss at:

Å huske er ikke en kunst, men et instinkt.

Hun avslutter med å si at det ikke er noe stykkevis eller brukt/ om å huske. Denne sannheten treffer deg, uansett hvor skrått det er når sannhetens kjerne blir avsatt til leseren. Feiingen hennes er bred, leseren henger mellom Tiberen/ og Arno, mellom vill geologi/ og kjølelys, der vinden/ er falkflukt og tyngdekraftantenne.

Et diktvolum er en del av livet og en gjenfortelling av gjennomlevde opplevelser. Så, i ungdommen, har vi en heft, hvis du kaller det, på en iransk restaurant hvor hun finner formica -bordene klissete/ med kolatkar, pund, almadovar,/ clarice lispector, nammalvar (En anmelder må være ydmyk. I trodde Clarice Lispector var en leppestift, til jeg googlet! En må lese denne jødiske romanforfatteren som rømte til Brasil under nazistenes storhetstid). I diktene hennes om foreldre finner hun at de smelter bort fløyelpote med sikker fot til natten.

Det første diktet i bindet har blitt misforstått av kritikere. Den følger etter en linje av poeten Eunice de Souza, 'I Wrew Up in a Age of Poets'. De gamle dikterne ble bedeviled med et skjel av tvil om seg selv og muligens deres forfatterskap. Nå møter hun poeter som utveksler besøkskort, latteren splintret eggeskall, som blir best møtt i dikt.

En av egenskapene til Subramaniams poesi er dens uforutsigbarhet, som med noen novelleskribenter som spesialiserer seg på vrien til slutt. Med denne dikteren er slutten naturlig, og likevel hadde man ikke spådd det.

Keki Daruwalla er en poet og novelleforfatter. Han ble tildelt Sahitya Akademi -prisen i 1984