‘Hva kan jeg gjøre for verden? Kanskje noen trenger teater '

Hvorfor den tyske regissøren Harald Fuhrmann stadig kommer tilbake til Tibetan Institute of Performing Arts i Dharamsala hvert år.

Harald Fuhrmanns skildring av House of Bernarda Alba.

Harald Fuhrmann er turist i Delhi i løse klær og ustyrlig hår, ved graven til Khan-e-Khana fra 1600-tallet i Nizamuddin, når familieopptattheten tar overhånd. Fuhrmanns unge datter begynner å fremføre stykker som en del av en audition for barneskuespillere mens moren holder kameraet. Fuhrmann sitter på en benk under et tre og tar frem mobiltelefonen som har et bilde av ham med Dalai Lama.

Hans hellighet sier at vi må lage mer drama for å fortelle samtidige historier om det tibetanske folket. Det tibetanske instituttet for scenekunst (TIPA) trenger en direktør, og jeg sa (til en tysk tibetansk hjelpeorganisasjon): 'Uansett hvor du trenger meg, går jeg bare', sier han. Fuhrmann er teaterforeleser ved Ernst Busch Academy of Dramatic Arts, Berlin, i tillegg til en fremtredende regissør hvis idé om teater er å gjøre noe med virkeligheten. Han er også en av kunstnerne som hjelper til med å internasjonalisere TIPAs kunstprogram.

De siste tre årene har Fuhrmann kommet til Dharamsala for å trene studenter i teknikker som innebærer å observere mennesker på gata og deretter bringe det på scenen. Skuespilleren må ta avgjørelser, for eksempel 'Hvilken historie å fortelle i dag? Hvilke deler skal observeres? Hvilken del av virkeligheten skal vi bringe til scenen og fra hvilken vinkel vi skal se på den? ’Slik blir vi ansvarlige artister og ikke mekanisk gjør det regissøren ønsker, sier Fuhrmann.

Harald Fuhrmann (Ekspressfoto: Tashi Tobgyal)

For elleve år siden opprettet han og 15 personer som skuespillere, dukkespillere, dansere, regissører og scenografer teaterkompaniet Flying Fish, slapp ut leilighetene sine og pakket sekken for å reise gjennom India og Nepal, og opptrådte på festivaler som Nandikar som så vel som på gatene, i landsbyer og byer i Himalaya. Drømmen min var å kombinere jobb, vennskap og reise. Hva kan jeg gjøre for verden med yrket mitt? Kanskje noen trenger teater, sier Fuhrmann, som også har undervist i Iran, Oslo, Australia, New Zealand og Mexico.

Han er den første artisten i familien, faren er ingeniør og moren husmor. Jeg leste mye av Albert Camus, som snakket om hvordan du må leve i øyeblikket, og jeg følte meg veldig nær ham. Så så jeg ham i en film, satt på et teater og snakket om teater, og jeg sa: 'Å, han driver med teater, og jeg liker ham så godt at jeg kanskje burde gjøre teater', sier Fuhrmann.

Han så sitt første skuespill i et telt i en alternativ-levende del av Berlin. Reisegruppen fremførte en historie om miljøet og hvordan man skal leve etter verdier i stedet for penger. Fuhrmann har jobbet som skuespiller, men regi er signaturen hans. Venter på Godot - som passet inn i hans filosofi om at livet er kort. Ikke vent på Godot, bare gjør det du vil - og Goethes Faust, del I, om en forsker som satser med Mephistopheles, er blant hans repertoar.

TIPA stemmetrening på gårdsplassen.

I fjor skrev han et skuespill om tro etter å ha snakket med mennesker i forskjellige religioner, med tittelen Unruhe Im Paradies. Hans neste er Faust II, ansett så kompleks at det er nesten umulig. Faust bygger en demning fordi han føler at naturen ikke skal være sterkere enn mennesker. Tusenvis av mennesker jobber i årevis, og på slutten blir Faust gammel og blind. Han tror han hører folk grave mens de bygger demningen - for øyeblikket føler han seg fornøyd og dør - men i virkeligheten graver de graven hans, sier Fuhrmann.

Flere produksjoner har blitt satt i konsentrasjonsleirer, og det var under en av disse at Fuhrmann fant ut at bestemoren hans var jøde, men hun snakket aldri om det. Plutselig snakket jeg ikke lenger fra gjerningsmannens synspunkt, men også offeret, sier han: Når vi er på skolen, blir tyske barn fortalt om hva som ble gjort med jødene og verden. Jeg har en sterk følelse av at noe slikt aldri skal skje igjen. I det tibetanske spørsmålet kommer politikken i hele verden sammen, om hvordan vi oppfører oss, hvilke historier vi forteller, om forretninger og menneskerettigheter.