Cover av Begum Gul Bakauli Sarfarosh, det siste albumet av det pakistanske bandet Noori. (Kilde: Twitter/@nooriworld) En av sangene i det pakistanske rockebandet Nooris ferske album kommer med monikeren Begum Gul Bakauli Sarfarosh. Tittelen 1947 - året som har stor betydning i subkontinentets historie - beskriver sangen smerten til en kvinne som kommer til Pakistan etter å ha mistet familien.
Sangen, som snakker om ny begynnelse og fred, ble øvd i kjelleren på et plysjsted i Lahore's Airport Road. Denne sangen, sammen med andre, vil bli fremført i byen lørdag på den populære musikkfestivalen, NH7 Weekender.
Nooris planlagte forestilling kommer i kjølvannet av Shiv Senas voksende angrep på pakistanske artister etter uro på grensen. De tvungne kanselleringene av Ghulam Alis konserter i Mumbai og Pune og det pakistanske bandet Mekaal Hasaan i Mumbai og Hyderabad var siste tilføyelse til listen.
Det glade mannskapet drar til Delhi for Bacardi NH7 Weekender Festival i morgen 28. november 2015. Forestilling ... https://t.co/LMtoZ9o6Iu
- young (@nooriworld) 27. november 2015
mugg som vokser i plantejord
Til tross for at mange pakistanske musikere velger å ikke opptre i India for øyeblikket, vil Noori ikke trekke seg, sa Ali Hamza, som startet bandet sammen med broren Ali Noor.
Jeg ville prøve det, kom og syng her. Vi fungerer annerledes. Det har egentlig ikke slått meg at ting kan gå galt, eller at jeg kan være utrygg fordi det ville være en feil antagelse å gjøre. Jeg tar det som det kommer. Hvis det skjer, får vi se. Zindagi aur maut hamare haath mein nahi hai. (Liv og død er ikke i våre hender) Men foreløpig vil jeg bare lage musikk og fremføre, sa han.
I Pakistan på begynnelsen av 90 -tallet - da konserter pleide å være en vanvittig affære og hvor musikk betydde å lage stykker som var mot regimet eller sosiale forhold - var Noori opptatt med å lage sanger som ikke hadde noen politiske uttalelser. I stedet ønsket de å vekke ungdommen til å gjøre noe for seg selv.
Ideen var en av poprevolusjonene, for å motivere ungdommen. Vi ville at folk skulle føle lykke, tristhet, til og med smerte, og ville at de skulle gjøre noe for seg selv, sa Hamza.